GLOBALISERINGEN – OG VINNERNE ER.....
Den dominerende oppfatningen er at globaliseringen hittil har innebåret forbedring av leve betingelser for en raskt økende andel av jordens befolkning målt med verdier som økt konsum og produksjon og økt kjøpekraft. Den økende kjøpekraften har gjort det mulig for det store flertallet å forbedre levestandarden i form av bedre bolig, større boligareal, forbedring av hygiene og mer tid til å bruke på seg selv, ikke bare på arbeid for å overleve.
Den andre siden av globaliseringen som bør betraktes som et problem som enda ikke er løst er den ikke bare økende, uten akselererende bruken av tilgjengelige og ikke fornybare ressurser som råvarer og natur, og videre ødeleggelse av miljø; luft og vann.
Inngrep for å forandre markedets forbruksmønster og derav utnytting av naturressurser ses som en hindrende effekt og som en trussel mot globaliseringens velstands forhøyende effekter.
Bygg er i særklasse den tyngste og mest langsiktige investeringen i et samfunn. Et byggs innvirkning eller belastning på samfunnets infrastruktur i form av resurskrav, energi, vann og håndtering av avfall strekker seg mange tiår fram i tiden. Investeringskostnadene for et bygg er avgjørende for dets utforming. Byggets belastning på miljø, bruk av resurser i form av materialer og energi, eller den såkalte livssykluskostnaden, har derimot ikke vært et betydningsfullt tema.
Hva er forskjellen mellom investerings- og livssykluskostnader: I begynnelsen på 1900-tallet ble byggekostnadene beregnet til omkring 90% av den totale omkostningen for anvendelsen av bygget over en 50-års periode. I dag beregnes investerings- eller byggekostnadene til å være bare rundt 10% mens 90% er drift- og vedlikeholdskostnader. Av disse er hoveddelen kostnader som går til energiforsyning. Derav bør også iberegnes at den miljøbelastningen produksjon av energi bygget forbruker under sin livstid er mange ganger større enn energien som nyttes for å produsere byggematerialene og å bygge selve bygget. Dersom man kutter i energibruken til en husstand med 10% vil dette ha en større innsparingseffekt enn en halvering av byggekostnadene.
Er velstandsøkningen, dersom den viser seg ved forbedring av bokvaliteten, økning av boligflaten og forbedring av hygienen, og da spesielt i utviklingslandene, er dette en trussel mot globaliseringen som en positiv trend? Skulle dette, som er en av kjernepunktene i argumentasjonen for globaliseringens positive effekter, i seg selv være årsaken til dets undergang?
Ett problem som tilegnes mindre interesse og betydning for miljøbelastningen enn den industrielle, er den miljøbelastningen den forbedrede boligstandarden har medført. Dette er imidlertid feil. I de fleste industriland står bebyggelsen for omkring halvparten av all elektrisk forbruk mens transport og industriens prosesser bare forbruker omkring en fjerdedel.
Hvordan skal levestandarden bli høyere for den andre halvdelen av verdens befolkning uten at jordens miljø- og ressurskapital skal ødelegges fullstendig? Kan det spørsmålet løses er vi alle vinnere.
Få, det være seg motstandere eller tilhengere, peker på den kanskje mest alvorlige negative effekten av globaliseringen eller arbeidsfordelingen – den økende og tilsynelatende ukontrollerte miljøbelastningen og uttømmingen av naturressursene. Noe som kan føre til miljøsår det vil ta generasjoner å reparere, dersom de kan rettes opp.
Knapt noen vil benekte at den raske produksjonsutviklingen i land som Kina, India, Brasil og Mexico har ført med seg alvorlige miljøproblem i disse landene.
Kina er det landet av disse som har hatt den mest dramatiske utviklingen fra ekstrem fattigdom for nesten hele befolkningen til i dag hvor omtrent en tredjedel av befolkningen, rundt 400 millioner
mennesker, har en nesten europeisk levestandard, dette på kortere tid enn to
tiår. Men mønsteret er svært likt i andre raskt voksende utviklingsland.
Den vanlige oppfatningen er at rask vekst i levestandard prioriteres til fordel for restrektive miljøregler. Det er nok enklere. Manglende innsikt i hvilke virkninger på miljøet som den industrielle utviklingen, men okså urbaniseringen, fører med seg har igjen ført til manglende initiativ for å skape tilstrekkelig effektive miljøregler.
Den industrielle produksjonen viser til imponerende sifre. Kina produserer mest stål, sement, oppdrettsfisk, TV-apperater og mange andre elektroniske produkter i verden. På bare tyve år har produksjonen øket 5-20 ganger, her er det verdt å merke seg at produksjonen i utviklingsland ofte forbruker dobbelt så mye energi som produksjonen i utviklede industriland.
For å minske energiforbruket og å oppnå de anbefalte verdier må de tradisjonelle energiforbrukende installasjonene forbedres, og arkitekturen må forandres. Hvordan den skal forandres. Kanskje må også kravene til innemiljø forandres mot større variasjoner etter årstidens svingninger for at de ønskede globale klimatilpassningene skal nås.
Den største trusselen mot både miljøet og forbedringen av levestandarden i Kina er kanskje, paradoksalt nok, de ambisiøse urbaniseringsprosjektene. Under de neste tyve årene er planene å flytte omkring 400 millioner mennesker fra landsbygden til moderne boliger i byene. Det blir som å bygge et helt nytt Europa på tyve år. Skal dette skje må man bygge minst 2,5 milliarder kvm hvert år. Dette betyr at Kinas utbygging kommer til å tangere all annen utbygging til sammen i resten av verden i samme periode. Dette dersom utbyggingen i de andre utviklingslandene vil være på samme nivå som i dag.
En gjenomgang av Kinas utbygging de seneste årene viser at byggmassens energiforbruk nå er fra fem til ti ganger høyere enn tidligere. Dette skyldes at de uten tilpassninger har adoptert den arkitektur som hittil har vært vanlig i den industrialiserte verden.
Situasjonen er ikke spesiell for Kina, dette gjelder også andre utviklingsland. Vi unngår heller ikke i vesten arkitektur som er en belastning på miljø gjennom den dårlige utnyttelsen av energi.
Finnes det noen vei ut av denne situasjonen? Svaret er gitt.
Vi må minske vårt energiforbruk av ikke-fornybare energikilder og i større grad ta i bruk fornybar energi, ikke minst for bygg og energiforsyningen av disse. Dette er ingen umulig oppgave og muligens den eneste mulige for å snu trenden både i utviklingslandene og i den industrielle verden.
Fra en bygningsmasse som i dag står for halvdelen av det globale energiforbruket, og miljøbelastningen, skulle det være mulig i nær fremtid å redusere dette energiforbruket i nye utbyggingsprosjekter med mer enn halvparten.
Men dette krever en annen arkitektur enn den vi har i dag og et annet syn på det å bygge enn det de fleste har i dag. Kanskje også da en annerledes utdanning av arkitekter og planleggere enn den som er vanlig i dag.
Faren er nå at verden må leve med altfor mange energislukende bygg som kommer til å være en tung byrde for miljøet og kreve en altfor stor del av de tilgjengelige energiressursene.
Svaret på spørsmålet om hvem som er globaliseringens vinnere er at det er de som snarest lykkes med et arkitekturens paradigmeskifte. Det bør da medføre bygg og samfunn der energiforbruket minskes radikalt og helst er helt basert på fornybar energi.
Taperne er de som fortsetter å produsere og å bygge dagens energislukende bygg. | 
